Fri fra skolen er ikke belønning

Skrevet den 13. april 2016 av Gjestebloggere

Barna våre er heldige som får gå på skole. Jeg lander alltid på det, selv om jeg skriver artikler der jeg stiller meg kritisk til målingssystemene. Eller utfordrer likhetsprinsippet. Burde det vært enklere å flytte barn opp et klassetrinn, hvis dette er mer hensiktsmessig i forhold til elevens nivå? Det kan være flere år som skiller førsteklassinger, mentalt, noe de i større grad tar hensyn til på internasjonale skoler.

Barna våre gikk et år på internasjonal skole i Panama – og der var de opptatte av å holde elevene på vibreringspunktet. Det gjorde de ved å gi dem oppgaver, som de måtte jobbe hardt med å løse. Men aldri så hardt at det var umulig. Og de var ikke redde for å flytte elevene opp og ned, både i enkelttimer og når det gjaldt rene klasser, hvis de var på et annet nivå.

Belønningen var følelsen av mestring. Denne flowfølelsen som kommer når vi har tenkt, prøvd, svettet, nesten gitt opp, fortsatt, og til slutt kjenner det fra hodet og helt ned til tærne: Jeg klarte det!

Mestringsfølelsen er høyt oppe på listen over faktorer som er livsviktige for oss mennesker. Den er også lett å bli avhengig av. Det blir en god sirkel der vi får selvtillit til å utfordre oss selv, igjen og igjen, fordi vi har klart brasene før. Vi har en ukuelig tro på at vi skal klare det igjen, selv om det er vanskelig.

Skolen gir også en viktig følelse av fellesskap. Barna føler at de er en del av noe større, de er en del av et samfunn, og dette gir følelsen av betydning. Og når vi føler oss betydningsfulle gir livet mening.

Derfor sier jeg at ungene er heldige som får gå på skole. Skole som er gratis og med krav til kvalitet. Se deg rundt i verden, så oppdager du at det langt fra er noen selvfølge. Mange steder er utdanning et nærmest uoppnåelig gode, som svært få har råd til, og som kan være eneste vei ut av fattigdommen.

Da vi bodde i Panama var vi med på å samle inn penger til et pikehjem. Dette var et tilbud til unge jenter som bodde langt oppi fjellene. Eneste mulighet ut av fattigdommen var å gifte seg med en mann som kunne forsørge dem, eller begynne å vaske for rike mennesker i byen. Da de var små måtte de gå flere timer til en skole av laber kvalitet. Etter grunnskolen forsvant tilbudet, hvis de ikke hadde penger.

Takknemligheten de viste over å få muligheten til å ta en utdanning, ved å bo på pikehjemmet, rørte oss dypt. Og da forsto jeg, i enda større grad, hvor viktig det er for oss mennesker å utvikle oss og oppleve at vi har en verdi.

Det betyr ikke at alt er rosenrødt på norske skoler. Det skal det heller ikke være. For det første er intet system perfekt. Vi må ikke bli så blinde for at barna er heldige, at vi ikke ser hvordan systemet stadig kan utvikles, gjøres annerledes, bedre.

For det andre er læring sårbart. Forskning viser at det kan være noe så rasjonelt som matte, som setter voldsomme følelser i sving.

Ja, utvikling kan være smertefullt. Skolen er ikke en diger lekeplass. Det er barnas ”jobb” frem til de blir voksne og kan velge jobben sin selv. Og jo bedre de gjør det på skolen, jo mer dedikerte og hardt arbeidende de er, jo flere jobbmuligheter får de senere. Det er den harde og rettferdige sannheten.

Det koster. Selvsagt koster det. Mange foreldre blir opprømte og fortvilet når barna sliter med skoleoppgaver, ikke vil gjøre lekser, føler de ikke får det til. Da er det vår oppgave å hjelpe dem med det, både lærere og foreldre. Ikke bare faglig sett, men også følelsesmessig. Det betyr ikke nødvendigvis å fjerne ubehaget, men å stå i det sammen med dem.

En av mine nærmeste venninner hadde så mange hull i matten at faren begynte å gi henne privattimer. Hun husker hvordan hun slang boka i veggen, time etter time, jeg vil ikke! Jeg skjønner ikke!

Det var aldri noe alternativ å la henne gi seg. Faren plukket opp boka, gang på gang, forklarte og fortsatte og sto i situasjonen med henne. Helt til hun forsto. Så sammenhengene. Mestret.

Senere valgte hun å studere matte på Universitetsnivå. Hun lærte seg å bli fascinert av, og elske, matte. Og det var hun som lærte meg den grunnleggende matten, fylte mine hull, da jeg strøk for andre gang. Det var hun som ga meg den vidunderlige følelsen av mestring.

Så selv om barna kan oppleve leksene som et onde, trenger du ikke være enig. Ikke si at ”bare leksene er over, kan du få gjøre hva du vil”. Eller: ”Nå er det bare tre dager igjen på skolen og så er det FRI”. En av de viktigste gavene vi kan gi barna er en god holdning til skolen. Like viktig er det å stå i ubehaget med dem når de baler med utfordrende oppgaver.

Mannen min og jeg setter oss ned med våre tre barn, alene eller hver for oss, hver dag – med genuin nysgjerrighet: Hva slags oppgaver skal du gjøre hjemme i dag? Vi forsøker å gjøre leksene til en hyggelig stund, og alle hjelper ”nedover”. Eldstemann kan hjelpe mellomstemann med engelsk. Og mellomstemann kan hjelpe minstemann med skrivelekser. Da føler alle at de er til dobbelt nytte.

Leksene kommer først. Alltid. Som regel må vi minne seksåringen på at han har lekser. Men sånn er det ofte, at de glemmer det hjemme og husker det når det trengs. Og da han var på besøk hos en kamerat, sa moren med forundring: Han nektet å gjøre noe som helst før leksene var unnagjort!

Det hadde gitt en smitteeffekt på hennes sønn, og skapt en fin fellesstund med lekser for de to guttene.

Lær barna å ta ansvar for seg selv og egen læring, så langt det er mulig, det er en god gave å ha med seg inn i voksenlivet. Og lær dem at jo mer de engasjerer seg, og har en positiv holdning, jo mer får de ut av årene på skolen.

På den måten blir skolen en arena for læring, både faglig og personlig, og et unikt sted for å oppleve utvikling og mestring, individualitet og fellesskap. Det kan rett og slett bli en sabla god start.

Foto: NRK