Opplærings i tradisjonens tro

Skrevet den 21. april 2016 av Digital læring Læringsmiljø Profesjonsutvikling

Jeg lar meg fascinere av stemmene som taler for opplæring i skolen basert på tradisjon. – Slik har vi alltid gjort det, så da fortsetter vi med det! Tradisjonspartiets tilhengere hever gjerne sin røst i møte med ny forskning. Motstanden mot læring og kunnskap kan sees som tankevekkende når det er pedagogene selv som viser motvilje mot å ta i bruk nye metoder og læringsmateriell som forskning viser er til det bedre for elevenes læring. Utvikling sees som et skremmende onde. Her er det snart ikke kun snakk om stagnering, men snarere en reversering tilbake til folkeskolen.

Innledningsvis skrev jeg at jeg lar meg fascinere. La meg forklare dette nærmere. Tidligere ville jeg nok i større grad ha blitt provosert i møte med noen av de tradisjonsbundne adjunktene. De som ser tilbake på sin egen skolegang og bruker dette som mal i egen undervisning av dagens unge. Provokasjonen ligger nok i det faktum at disse lærerne ikke synes å skjemmes over at de ikke kan tilby sine elever et fullverdig opplæringstilbud. Skolen skal speile samfunnet og hjelpe dagens barn med å tolke, forstå og utvikle kunnskap om den verdenen de vokser opp i slik at de kan bli aktive samfunnsdeltagere. Vi lever i et samfunn som preges av hurtige endringer. Dersom skolens ansatte ikke evner å tilby elevene en opplæring basert på dette, så mener jeg skolen som læringsarena har feilet. Jeg har sluttet å la meg provosere, har satt meg tilbake og prøver å forstå denne motviljen mot å lære noe nytt. I dette ligger fasinasjonen, med et snev av bekymring, over at de som skal lære opp dagens unge selv ikke ønsker å lære hvordan de kan gjøre opplæringen mer dagsaktuell og tilpasset for elevene.

La meg sammenligne med en annen yrkesgruppe som jeg håper og tror ønsker forskning og ny teknologi velkommen. Tenk deg at du over lengre tid har slitt med et vondt kne og oppsøker en lege for hjelp. Legen råder deg til å sitte i ro med kneet og sove med to puter under kneet om natten.  Denne kuren har legen lært av sin bestemor som igjen lærte det av sin mor. Forskning viser at denne kuren ikke virker, men det bryr ikke din lege seg om, da dette er hva legens familie har gjort i mange år og det har blitt en tradisjon. Legen har hørt om MR og røntgen, men har selv ikke noen tro på slike tekniske hjelpemidler innen skolemedisinen. Du blir derfor gående med en vond kneskål og får nedsatt bevegelsesevne, noe som hindrer deg i dine daglige gjøremål. Satt på spissen, ja kanskje. Hva så med eleven som ikke helt knekker lesekoden eller som sliter med lesing eller skriving videre opp i skoleløpet? Er det greit at en slik elev skal oppleve skoledagen som vanskeligere enn de andre på grunn av at læreren ikke har tro på eller har kunnskap nok om bruk av teknologiske hjelpemidler i undervisning? Er det greit at en lærers manglende kunnskap og evner hindrer barns opplæring i bruk av hjelpemidler som kan hjelpe dem videre i skolegangen? Skal eleven oppleve nederlag og ikke mestring på grunn av at læreren anser den teknologiske, moderne verden kun som lek og moro? Er det greit at tradisjoner innen opplæring videreføres og benyttes selv om forskning ikke viser til større læringsutbytte?

Blir du provosert? Jeg håper det. Kanskje er det første steg på vei mot utvikling og læring for skolens ansatte og elever.

  • Helga Falch Johannessen

    Vel og bra å se på forskning når man skal legge fundamentet for sin praksis. Men hvilken forskning? Jeg leser rapport på rapport om skole og utdanning der det står «forskning viser..», «nyere studier viser» etc uten at dette er fulgt opp med en eneste referanse. Med dette mister utsagnene hele sin påståtte tyngde. Forskning er ikke absolutt, forskning skaper ikke statisk kunnskap, forskning er ikke unyansert og viktigst av alt: forskning er ydmyk og forskning avslører ikke eksisterende «sannheter». Forskere står steilt mot hverandre, er fullstendig uenige og diskuterer. Å lese hva en forskningsgruppe mener om en sak er ikle nok. Hvis vi som ikke er forskere skal bruke forskning i våre rapporter må vi for det første referere, og så må vi nyansere.