UBUNTU

Skrevet den 16. mars 2016 av Sosial og emosjonell kompetanse

En person er en person gjennom andre mennesker. Den danske etikeren K. E. Løgstrup sier at når du møter et menneske, har du alltid en del av deres liv i din hånd.
Barnehage- og skoleansatte møter mennesker i jobben sin hver dag. Hva er da viktigst og hva er det som gjør at jeg er takknemlig over å ha mitt arbeid nettopp i direkte eller indirekte kontakt med barn og unge? Jeg har kommet til følgende:

Å få lov til å være i en institusjon som har til oppgave å behandle med respekt og å bringe vekst og mestringsfølelse inn i nye, unike samfunnsborgere, det er det som virkelig betyr noe.

De fleste barn er utrolig takknemlige. De krever lite. En hilsen om morgenen trenger alle. Deretter holder det med en plan for dagen og en liten oppmuntring, så er de selvdrevne og gir masse av seg selv tilbake. De vet at vi er der. De kjenner at vi vil dem vel. De er som eggeglass, en liten skvett oppmerksomhet, så er behovet for anerkjennelse dekket og de er klare for læring.

Noen trenger mye mer. Aller helst en engel på skuldra som kunne gitt oppmuntring og veiledning hvert sekund. Noen trenger et anerkjennende blikk eller en oppmuntrende kommentar minst femti ganger hver dag. De er som et badekar uten propp. Vi fyller på og fyller på, og så er det som om det renner ut i andre enden. Det er de som har lopper i blodet, de usynlige, de som biter negler, de som ikke helt har lært seg samfunnets normer og spilleregler. De som slåss, banner, mobber, gråter og slettes ikke er klare til å lære at sju ganger åtte er femtiseks.

Det er da det gjelder aller mest for oss voksne i skolen. Det er da det gjelder for meg. Vi kan ikke tildele dem en offerrolle. Du vet hva som skjer med barnets identitet og handlekraft når vi synes synd på? Vi kan ikke kjefte eller true. ”Det vonde drep du ikkje med øks”. Oppgaven er å finne barnets styrke. Se akkurat dette barnet for det det er. Se hva barnet har og er, ikke henge oss opp i skavanker og mangler. Gi barnet følelsen av at det mestrer. Hjelpe det å finne sin plass. La det føle gleden ved å strekke seg etter nye utfordringer som skal overvinnes. Gi barnet følelsen av å være verdsatt og ha medansvar. La barnet kjenne: Det bor en ridder i meg!

Et afrikansk ordtak sier: ”Det du tror om meg, slik du er mot meg, hvordan du ser på meg, hva du gjør mot meg, hvordan du lytter på meg – slik blir jeg”

Det er som å være detektiv eller låsesmed. Vi skal finne ledetråden eller den rette nøkkelen til barnets framtid. For noen finnes den i boklig lærdom, for noen finnes den i musikk og drama, kanskje i et piano, for andre ved datamaskinen eller i en kokkekniv.

Det er det som er barnehage- og skolefolks og min oppgave og vårt store privilegium: Ja, alle andre voksnes også, for den saks skyld:

Å få lov å skape daglige situasjoner der barn og unge i glede kan få si:

  • Se på meg. Jeg klarte det!