Utdanning og yrket = Kontinuerlig profesjonell utvikling

Skrevet den 26. januar 2016 av Gjestebloggere Profesjonsutvikling

«Det var skikkelig sjokk å begynne som lærer. Jeg føler ikke vi lærte så mye om det å være lærer på lærerutdanninga». Lyder dette kjent?

Imidlertid viser en omfattende norsk studie fra 2008 at det er minimale forskjeller i hvordan nyutdanna lærere versus erfarne lærere opplever mestring i yrket. Det er visse forskjeller i hva de to gruppene vektlegger. For eksempel vektlegger nyutdanna lærere mer faglig trygghet som en viktig komponent for å mestre yrket enn erfarne lærere, mens erfarne lærere vektlegger mer støtte fra ledelsen for å kunne føle seg trygge i yrket. Likevel er det altså minimale forskjeller, og «praksissjokket» ser ikke ut til å være noe særegent for læreryrket, men heller en vanlig opplevelse når man går fra studenttilværelse over til jobbtilværelse. Kan hende læreryrket er mer utsatt, med komprimert arbeidstid (43 timer i uka), slik at overgangen kan bli enda hardere. Nøkkelen er kontinuerlig profesjonell utvikling.

Jeg tror det er viktig å vite at det skal være en overgangsfølelse som er vesentlig forskjellig fra utdanning til yrket. Jeg tror også det er viktig å vite at lærerutdanninga ikke skal utdanne ferdige lærere. Ingen er ferdige lærere! Det er noen ting lærerutdanninga skal ta seg av, og andre ting yrkeslivet skal ta seg av. Samtidig vil det være noen overlappinger som lærerstudenter skal benytte praksismulighetene i løpet av studiet til å reflektere over. Når det er sagt, skal jeg være den første som omfavner enda flere praksisuker fordelt på de årene lærerutdanninga varer. Og gjerne én dag i løpet av praksisukene til refleksjon på studiestedet.

Nettopp derfor er nettverk på tvers av skoler og trinn det beste jeg vil trekke fram ved prosjekt-/utviklingsbasen for drammensskolene . Disse nettverkene må sees på som bidrag til en kontinuerlig profesjonell utvikling som starter på lærerutdanninga. Jeg kan ta mitt eget fag som eksempel.

Lærerstudentene møter vitenskapsfaget, skolefaget og undervisninga av faget (didaktikk). Samtidig kommer de aldri utenom spørsmål som hvordan mennesker lærer og utvikler seg (pedagogikk). For eksempel tilhører grammatikk og fonetikk under vitenskapsfaget, grammatikk og fonetikk på ungdomstrinnet i Norge sier noe om hva elevene skal kunne på de områdene innenfor skolefaget engelsk, og ut fra pedagogiske prinsipper om barns språklæring og -utvikling kan vi si noe om hvorfor de skal lære noe om grammatikk og fonetikk og hvordan dette kan gjøres på en hensiktsmessig måte.

Så går lærerstudentene ut i praksis og jobber med de språklige emnene i faget. De kommer tilbake til lærerutdanninga og reflekterer over sine praksiser ved å systematisere dem. Men når studenttilværelsen er over, så er det et merkbart fravær av arenaer for refleksjon. Man er da i fare for å kun handle og gå fra time til time. Og gapet mellom «time-til-time-læreren» og det han/hun opplevde som student blir enormt. Slik blir det ikke en profesjonell lærer ut av.

Gjennom prosjekt-/utviklingsbasen, nå kompetansesenteret deltar drammenslærerne i profesjonelle nettverk, for eksempel nettverk for engelsklærere. Slik får de time-out med påfyll, diskusjoner, refleksjoner. Det er den veien det går hvis man leser forskninga på skoleutvikling og ikke minst Ludvigsen-utvalgets rapporter om framtidas skole. Det må til en kontinuerlig profesjonell utvikling som starter på lærerutdanninga og som fortsetter ut yrkeslivet som lærer. Det er i profesjonelle nettverk og skolebaserte utviklingsprosjekter at lærere får den time-outen de så sårt trenger for å unngå å bli det jeg kaller time-til-time lærere.

Ingen er ferdig lærere etter lærerutdanninga. Ingen er ferdig lærere ute i yrket.